kant s.m. (kant|en, -er. -ene)

1. Mép, bờ, bìa, cạnh, rìa.
- Han hugget vekk kantene av steinen.

- Vi stod på kanten av stupet.
- å ha skarpe kanter Không tế nhị.
- å være frynset i kanten(e) Thiếu đạo đức, thiếu đứng đắn.
- å være på kanten Hơi tục tĩu.
- kant i kant Cạnh liền cạnh, kề nhau.
- å komme/være på kant med noe(n) Bất hòa, đụng chạm với việc gì (ai).

- å være på en kant Say chếnh choáng.

2. Vùng, miền, khu vực. Hướng, phía.

- Han er fra en annen kant av landet enn jeg.
- Folk strømmet til fra alle kanter.
- Jeg har aldri vært på de kanter før.